Filmdistribusjon og piratkopiering

Som alle andre underholdningsindustrier sliter filmindustrien med å finne en modell som fungerer i en digital hverdag. Den tradisjonelle distribusjonsmetoden med kinovisning, fulgt av DVD-salg og så til slutt fjernsynsvisning er fremdeles benyttet av de fleste, men studioene føler seg truet av ulovlige digitale kopier som dukker opp på diverse steder på internett. En av de mest interessante ukjente sakene i Norge handler om filmen Max Manus som endte opp på The Pirate Bay i slutten av 2008. Denne saken har vært grundig kommentert på Twitter med hashtaggen #krevsvar og mange, bl.a. Teknisk Ukeblads nettsjef Anders Brenna, har skrevet mye om det.

Bransjen, både her i Norge og internasjonalt, har brukt mye tid, energi og penger på akkurat dette problemet: ulovlige digitale kopier på nett. Problemet er at hele anti-fildelingskampanjen ligner mest på et meget avansert “whack-a-mole” spill: hver gang du slår ned en dukker det en ny en opp. Herkules hadde det lettere mot Hydra. Dermed er det stadig press på samfunn å ty til mer drakoniske metoder som angrep på nettnøytralitet og lovpålagte angrep på personvernet.

Men det egentlige problemet filmindustrien sliter mest med i denne kampen er best illustrert av den nye spillefilmen Rage. Produsentene prøver seg på noen spennende ideer ved å ha filmens premiere på mobil og på nett. Når jeg hørte dette på BBC radio ble jeg meget ivrig for å prøve dette. Jeg er ikke overbevist om at mobilen er en god platform for spillefilm, men det er gledelig at folk prøver nye og innovative ting.

Jeg gikk inn på filmens nettsted, og trykket meg frem på linkene for mobil nedlasting. Jeg ble møtt med dette:

OK. Så prøver vi noe annet.  Filmen er tross alt også på nett gjennom produsentens avtale med Babelgum.

Nei.

Og dette illustrerer filmindustriens problem (og musikk- og tvbransjen for den saks skyld): det internasjonale rettighets- og distribusjonssystemet er basert på en model hvor underholdningsprodukt er fysiske objekter som transporteres verden over. Dette tar tid og koster penger og har ført til et system hvor det er logisk å ha, for eksempel, regionale rettighetsavtaler.

Det fungerer ikke lenger.

Jeg kommer ikke til å laste ned Rage ulovlig, men det er godt mulig meget sannsynlig at andre gjør det. Ikke nødvendigvis fordi de er hardbarka pirater men fordi de vil se den nå og har ingen annen mulighet.

Filmbransjen er flinke til å få oss til å få lyst til å se det de produserer. Nå må de bli like flinke og innovative til å gi oss muligheten til å se det de produserer når vi vil se det.

Først da vil man kunne se en reel nedgang i piratkopiering.

Mer fildeling

“Lovlig fildeling er et gode. Ulovlig fildeling er tyveri” skriver Dele, ikke stjele-kampanjen. Og det virker riktig nok, men oppropet faller ganske raskt i samme felle som de fleste andre i mediebransjen: de fokuser nesten utelukkende på “piratkopiering” og hvilket onde det er men greier ikke å komme med forslag til løsninger.

Og det er synd, for dette er en viktig sak. Alle som jobber i mediebransjen skjønner jo at hvis det er umulig å få en inntekt av å skape åndsverk blir det mange færre som kommer til å gjøre det og det taper vi på alle sammen.

Forleden tok jeg opp disse temaene i VG3-klassen min, og da fikk jeg høre noe interessant. Det er tre elever i klassen som hadde et utvekslingsår forskjellige i USA i fjor, og alle tre meldte at ulovlig nedlasting var så og si ukjent på de skolene og i de miljøene de var. Dette overrasket dem veldig, og resten av klassen synes dette var ganske underlig. Hvorfor betale når man kan få gratis?

Etter litt diskusjon kom vi frem til at det er en enkelt ting: folk er egentlig fundamentalt late og tar letteste løsning, selv hvis det koster litt. Samtidig vil vi ha det vi vil ha når vi vil ha det. Dermed er det to hinder “bransjen” må overkomme hvis de vil virkelig ta et tak mot piratkopiering:

For det første: brukervennlighet.  iTunes Music Store brukes ofte som et eksempel på hvor elegant ting kan løses, og det er et godt eksempel. Andre kreative løsning som Spotify/Wimp, NRKs torrent-distribusjon av Lars Monsen mm. er også gode løsninger. Men den aller beste løsningen hittil – etter min mening – er Hulu.com i USA. Dette er ganske enkelt fordi den samler mange forskjellige typer ettertraktet innhold på et sted og gjør dem enkelt og lett tilgjengelig. Dette er kanskje det elementet av brukervennlighet som ikke snakkes om så mye; hvis (nesten) alt jeg ser etter er samlet på et sted er jeg mer villig til å betale for å bruke den tjenesten enn hvis jeg må søke på, registrere meg og muligens betale på 10-12 forskjellige steder.

Det andre viktige momentet ble glimrende illustrert i den såkalte #drittunge-saken: internasjonale distribusjonsvinduer. I filmbransjen, for eksempel, er det bare de aller største aktørene som får simultan-distribusjon over hele (eller store deler av) verden. Som oftest er en produsent i en situasjon hvor de forhandler distribusjonsrettigheter for en liten bit av verden av gangen, så det kan godt hende at en europeisk premiere av en nordamerikansk film kommer mange måneder etter premieren i hjemlandet. Populære TV-serier sendes også til forskjellig tid forskjellige steder i verden, av diverse årsaker. Da blir det mange som laster ned for de vill ikke vente.

Dette er utfordringene folk som “Dele, ikke stjele” bør takle: hvordan skaper vi tjenester som samler mest mulig innhold på ett, brukervennlig, sted og hvordan sørger vi for at så mye som mulig er tilgjengelig over alt samtidig.

Det er store og vanskelige utfordringer, men det blir ikke lettere av at man virrer rundt med tullete opprop mot piratkopiering.

Bloggurat

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Jeg har plassert min blogg i Kristiansund på norske bloggkart!

10 år senere…kortfilmen Wind

10 år etter “premieren” synes jeg det var på tide å laste opp kortfilmen Wind som jeg laget mens jeg bodde i Vancouver.

“For deling, mot stjeling”

Dette er overskriften til en kronikk i Aftenposten i dag, signert Ragnar Bjerkreim, komponist og styreleder i NOPA – Norsk forening for komponister og tekstforfattere, Sveinung Golimo, filmprodusent og styreleder i Norske film- og TV-produsenters forening og Jørgen Lorentzen, forfatter og styreleder i Norsk Faglitterær forfatter og oversetterforening. Anledningen er en ny kampanje til forsvar for opphavretten.

Jeg har stor forståelse for den situasjonen åndsverkskapere er i. Deres levebrød er basert på en forretnings-modell som på skremmende kort tid er blitt utdatert, og nå kjemper de med nebb og klør for å holde på det gamle og trygge. “Opphavsretten er en bærebjelke” sier de, og peker til “The Statute of Anne” fra 1710. Dette var den spede begynnelse på det som har blitt moderne opphavsrett, og ga forfattere, musikere, osv. rett til å eie og kontrollere egenprodusert innhold.

I dag er internasjonal opphavsrett det verdens største industri – underholdningsindustrien – er bygget på. Milliarder av kroner veksler hender hvert år, og et utall av mennesker, fra artister og produsenter, distributører og markedsførere, selgere og anmeldere er avhengig av at den modellen som har eksistert til nå fortsetter å fungere.

Er det rart at disse folkene har pekt ut The Pirate Bay som folkefiende nummer en, og står frem og trygler og ber folk om å forsvare opphavsetten?

Absolutt ikke.  Jeg skjønner det meget godt, og har stor sympati for dem.

Problemet er bare at Pandoras boks har nå vært åpnet og uansett hvor mye vi skulle ønske det kan vi ikke gå tilbake til 1999 (før Napster). Omveltningen de siste 10 årene har vært like stor som den som kom etter Gutenberg trykket sin første bok. Det er dette kronikkforfatterne ikke forstår.

Vi som snakker om å endre opphavsretten, om alternative modeller, om hvordan nedlasting kan lovliggjøres – vi gjør ikke det fordi vi ikke forstår opphavsrett. Vi vil ikke ødelegge for artister og gjøre det umulig å leve a å produsere åndsverk.

Snarere tvert imot.

Vi ser at omveltningen har vært så stor, så voldsom, at det må nytenkning til. Vi kan ikke tviholde på utdaterte modeller som beviselig ikke fungerer lenger. Vi må finne nye modeller, nye metoder, som gjør det mulig for artister å fortsatt leve av å produsere og ha en viss kontroll over det de har skapt i en ny og spennende hverdag.

oppdatert: Forfatter Eirik Newth har mange fornuftige ting å si om denne saken (selv om jeg ikke kommer til å stemme på Venstre av den grunn). Personvern og rettsikkerhet er blant de viktigste hensyn her.

oppdatert 4. sept.: linker til debatt på onsdag, flere kommentarer:

Dagbladet: Dette sa politikerne om fildeling og opphavsrett

Dele, ikke stjele har egen hjemmeside

Fribits hjemmeside

Per Kristian Bjørkeng har en god kommentar i Aftenposten i dag.

Tech support

Jeg har ingen data-utdanning, og har aldri tatt noe kurs i tech support.  Samtidig har jeg ofte kommet i den posisjon at jeg er den på kontoret som kan mest om datamaskiner, og må hjelpe alle de andre med ymse problemer.  Når jeg har forsøk å forklare hvordan jeg gjør det har jeg kommet til kort – men ikke nå lenger!

Tech Support Cheat Sheet

XKCD slår til igjen!

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at samtlige politiske partier – og ikke minst regjeringen – sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik som de fleste politiske partiene på Stortinget (med unntak av Venstre og SV) har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Du kan bli med på kampanjen ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, identi.ca, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafé og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med å lese artikkelen Alle nordmenn skal overvåkes på Dagbladet.no. For mer detaljert informasjon se EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS.

“Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake hit og krediterer meg. Denne versjonen av innlegget har noen endringer fra mitt opprinnelige innlegge, i hovedsak inspirert av forteller sin versjon

[kopiert fra carlchristian.net]

How I spent my summer vacation

Felles for alle barneskolene jeg gikk på var at umiddelbart etter sommerferien fikk vi en oppgave om å skrive en stil om dette temaet. I og med at jeg alltid kom hjem til Norge og tilbrakte feriene på Sørlandet ble det en  viss likhet mellom stilene…og jeg var jo på Sørlandet mye av ferien i år også, men det vi virkelig gjorde i ferien var dette:

FØR:

trappen - før

ETTER:

trappen - etter

Nytt skoleår – ny Microsoft parodi

Det er alltid godt å begynne skoleåret med en god latter!

Kan ikke la være…

Like før skoleslutt inviterte 3. klassen til middag på Peppes.  Der ble det gaver og taler, og jeg fikk høre dette:

Da var det på tide med en tale gitt! Fredrik, jeg tenkte å starte med deg. Du har holdt ut som kontaktlæreren oss gjennom 3 år nå, og gjennom disse tre årene har vi fått et svært nært forhold til deg, både som lærer og som person. Vi er alle enige om at du er ydmyk, en som ser flere sider av en sak og en som alltid gir rom for feil. Du er ogsa omtenksom i måten du ordlegger deg og veileder oss på og du har gitt oss håp når det trengs. Det er nok sant som sensoren sa, at du gjeme vil gi toppkarakterer til alle! I alt du har gjort og foretatt deg har vi merket at det har vært velmenende og hyggelige tanker bak, og det har vært med å åpnet for den gode kommunikasjonen vi har.

I undervisningssitasjoner har du dratt med deg en god del bagasje fra Canada, bagasje blir ofte brukt negativt, men det er det altså ikke. Du er f.eks den eneste i klasserommet som er med på IMDB, noe klassen er svært så begeistret over. At du har flyttet mye har satt sitt preg på dialekten din, innimellom er deg jeg og æ og flere reagerer på ord som dezing, i tillegg har vi merket at du har en ørering i bagasjen, ganske så viktig a fa med.

Du er kjent i klassen for utrykkene KISS og Contet is king  – noe vi vil gå ut i den store verden med i bakhodet. Du har vært med på å forme klassen, og ettersom jeg husker ville ingen lærere ha oss på første året…. og nå siste året er det svært få klager vi har fatt. Som takk for disse tre fine årene sammen har vi kjøpt en gave til deg og selvfølgelig skal du få en stor blomsterbukett. Vi kommer ikke til å glemme deg.

Smiler fra øre til øre enda!

Hvis alle er journalister, er noen det?

Twitter har kommet til sin rett som journalistisk verktøy etter valget i Iran, det er tydelig.  Og det er ingen tvil om at dette kan være et viktig verktøy for en undertrykket befolkning.

Samtidig får det meg til å tenke på betydningen av såkalt brukergenerert innhold.  Hvis alle er journalister, er det egentlig noe som heter “journalist” lenger?  Det snakkes og skrives utrolig mye om fremtidens journalistikk og brukergenerert innhold i disse dager og det er vel ingen fasit på det.  Det “alle” er enige om er at nyhetsmediene må endre måten de opererer på, og begynne og ta i bruk leserene på en mer aktiv måte – selv om det sikkert utvikler seg etter Long Tail prinsippet med en lite skare som involverer seg mye.

Jeg har sansen for Jeff Jarvis’ idée om journalisten som kurator; den som går igjenom mengden av unyttig informasjon of finner frem det som er nyttig og interessant. Det er noe som krever ekspertise og professionalisme som ikke alle har. Derfor følger jeg ikke #iranelection eller en av de andre hashtaggene på Twitter, men leser heller The Guardian og New York Times sine samlesider.

Tehran twitters – Out of Line – Online Cartoons by Dan Wasserman, Boston Globe editorial cartoonist – Boston.com. (via Netthoder)

inaktivitet

Det er blitt en lang periode uten aktivitet her…jeg må nok skylde på eksamen, karaktersetting og alt det andre som følger med skoleslutt. Får det det igjen senere!

Er dette verdens verste sang?

To eks-sovjetiske musikere tror i alle fall det. Her kan du lese om prosessen og tankegangen bak ett forsøk på å skape den verste sangen i verden.

Tipset om den fant jeg på BoingBoing.

Selve sangen kan man høre her.

Jeg vet godt at det finnes mye rart i verden, men jeg skulle aldri trodd det var mulig å høre en operasopran rappe om cowboylivet mens tubaer, trekkspill og sekkepipe høres. Har hørt på hele (nesten 22 minutter) og må si det er langt i fra det verste jeg har hørt. Men tror ikke jeg er blant de 200 i verden som liker den…

edit; det er vel mer rett å si at dette skal være den mest uønskede sangen i verden. Sammensatt av så mange ting som mulig som folk ikke liker i musikk. Min datter elsker den. Jeg har hørt på den to ganger nå, og mener den er genial — men er ikke sikker om jeg liker den helt sikker på at jeg ikke liker den.

dette innlegget hadde jeg lagt in på den forrige bloggen min for ca. et år siden, men sangen er så … spesiell at den fortjener å lever videre

Når ble det kult å bruke egen identitet igjen?

Jeg har vært på internett siden 1994 og har i den tid deltatt i en rekke diskusjoner, debatter og fora. Jeg husker ikke lenger navnet på nettsamfunnet jeg meldte meg på i 94 (linken sluttet å fungere for noen år siden, og jeg har siden slettet bokmerket), men det var et samlingsted for teater- og filmfolk i Nordamerika. Da var WWW i sin barndom, og de aller fleste som skrev om seg selv her sto frem med fullt navn, adresse og telefonnummer. En dag fikk jeg epost fra en skuespiller i New York som hadde en venn i Vancouver (hvor jeg bodde) med noenlunde lignende kunstneriske interesser. Denne skuespilleren mente jeg burde ta kontakt med denne vennen hennes og ga meg navnet og telefonnummeret hennes. Jeg tok kontakt, og møtte vennen; vi snakket en del om forskjellige prosjekt og selv om det ikke ble noe samarbeide holdt vi kontakt og hverandre oppdatert en stund fremover.

Det tok ikke lang tid etter det før det ble vanlig å skjule sin identitet på internett. Det fantes mange forskjellige grunner for det, men det vanlige var jo at man ville skjule seg fra “gærningene” eller fra bekjente/venner/arbeidsgivere.

Neste gang jeg registrerte meg noe sted var på Apples support forum i 1997, og da var det normalt å være anonym så jeg valgte selv den muligheten – ganske ukritisk. Siden den tid har jeg registrert meg ganske mange steder under forskjellige navn, og enkelte ganger gått ganske langt for å skjule min identitet. For eksempel, jeg liker fotball og deltar i diskusjoner på BigSoccer, canadian-soccer.com (begge steder som “Start fan in exile”), Soccer24/7 (som “Startfan abroad”) og Start-supporternes forum (som “Utlending”). For å forhindre at jeg lett kunne spores og for å unngå spam epost opprettet jeg en egen yahoo.com-konto som jeg bruker til disse.

Jeg har også brukt pseudonymer på Bynkii (som “Fred”, men er ikke den eneste som har brukt det nicket), BoingBoing (“Norwegian Reader”), Freesound (“norwegianteacher”) og mange, mange flere.

Det å være anonym ble vanlig – det var bare det man gjorde, og det var egentlig ganske få som sto frem med navn og identitet.

Men det er jo problematisk å delta i en diskusjon – uansett emne – med anonyme folk, og være anonym selv. Dette ble et tema i 2007 blant Start-supporterne. Det var en periode det stormet rundt daværende trener Stig Inge Bjørnebye og veldig mange misfornøyde supportere kom med anonyme beskyldninger på diskusjonsforumet – både på supporternes eget forum og på nettsidene til lokalavisa Fedrelandsvennen. Trådene med de groveste beskyldningene er siden blitt fjernet, men diskusjonen i etterkant kan leses her og her. I etterkant av dette ble alle oppfordret til å stå frem med eget navn. (Selv har jeg lagt til navnet mitt i signaturen, men ikke endret brukernavnet.)

For meg var denne diskusjonen en liten vekker. Jeg var fullt klar over anonymitetsproblematikken før dette, men hadde egentlig ikke tenkt så mye på det. Men, ikke så mange måneder etter denne diskusjonen hadde rast seg ferdig bestemte jeg meg for å skrive et innlegg på NRKbeta, og da var valget lett – bruk eget navn og legg til en link til bloggen min. Nå er det stor forskjell mellom en fotballdebatt og en blog beregnet på *kremt* mediegeeker som meg, men dog – prinsippet er viktig: hvis jeg skal skrive meningene mine offentlig bør jeg stå frem med hvem jeg er. Det blir tross alt lettere for folk å ta meg på alvor hvis de kan sjekke min identitet. Det virker opplagt.

Spørsmålet er jo da – når ble det opplagt igjen? Det finnes fremdeles tilfeller av prominente bloggere som blir grovt hetset og til og med truet på nettet. Man vet jo aldri når en eller annen tar seg nær av det som skrives, og er alle som står frem med identiteten vår litt naive og godtroende? Man skal ikke bevege seg veldig langt ut i diskusjoner om religion, abort, midt-østen og, dessverre, fotball før meninger blir veldig polariserte og mer eller mindre reelle personangrep og truseler florerer.

Eksamen VG3 medier og kommunikasjon

Her i Møre og Romsdal har vi slitt litt med å finne frem til en fornuftig eksamensform. Til slutt endte vi opp med litt forskjellige modeller på forskjellige skoler, og her er den vi delte ut til elevene på fredag (jeg utviklet den mens jeg satt hjemme etter en ankeloperasjon, vet ikke hva som hadde kommet frem hvis jeg ikke hadde hatt såpass mye fred og ro):

VG3 EKSAMEN

Forberedelsesdag 1: elevene trekker oppgavetema (3 muligheter) kl. 08.30. (Med hvert tema følger en oppgave eleven kan velge å løse hvis eleven ikke har et passende produkt i mappen sin.)

Produktet som presenteres må være laget i Medier og kommunikasjon VG3 Felles programfag eller VG3 valgfag i løpet av skoleåret 2008-09. Produktet kan være ett medium eller multimedialt.

Forberedelsesdag 2: elevene leverer sine produkt senest kl. 15.00. Mappene / produktene må leveres digitalt, men dersom det er nødvendig kan eleven levere et fysisk produkt i tillegg. Der er tillatt å levere mer en ett produkt dersom eleven mener hun/han har flere produkt som støtter temaet og argumentet, men maksimum tre.

Produktet leveres på en CD eller DVD, klart merket med kandidatens navn. Det er elevens ansvar å sjekke det tekniske fungerer før fristen.

Alle hjelpemiddel er tillatt under forberedelsesdelen, men til eksamen kan kandidaten stille med kun ett støtteark – inntil en A4-side, 12-punkt skrift med linjeavstand 1,5.

Hver elev blir tildelt 45 minutter, disponert på følgende måte:

• 10 minutter: Sensor 1 og Sensor 2 ser på mappen eleven har levert og har mulighet til å lage notater, forberede spørsmål ut i fra valgte tema.
• 30 minutter: Eleven presenterer sin løsning og vurdering av oppgaven og leder en samtale rundt temaet med utgangspunkt i mappen.
• 5 minutter: Sensor 1 og Sensor 2 vurder elevens presentasjon og svar og setter karakter

Eleven skal kun vurderes ut i fra kompetansemålene i læreplanen i VG3 felles programfag medier og kommunikasjon. Det legges vekt på at eleven bruker produktet som utgangspunkt for samtalen rundt temaet.

TEMA 1: ETIKK OG PRESENTASJON

Med digitale verktøy er det lettere enn noen sinne å manipulere virkeligheten. Mange kunstnere gjøre god nytte av dette, men samtidig ser vi at manipulerte bilder blir ofte brukt som ”illustrasjoner” i dokumentariske og journalistiske verk. Noen ganger er dette meget tydelig, andre ganger ikke så tydelig.

Hvor går grensen for hva som er greit? Fjerne kviser i portrettfoto? Fjerne stygge gjenstander fra bilder i en reklame (for eksempel, strømledning som ødelegger et ellers nydelig landskap i et foto som skal brukes som turistbrosjyre)? Å gjenskape en korrekt men ikke fotografert situasjon i en nyhetssak?

Bruk eksempler fra din mappe til å illustrere hva du mener er den etiske grensen for bildemanipulasjon. Dette kan være manipulerte eller ikke manipulerte bilder, stills eller levende.

Du bør kunne snakke om etikk og praksis i både nyhetsmediene og den norske reklamebransjen, og kunne snakke om hva slags påvirking bruk av manipulasjon kan ha på publikums holdning til moderne medier.

valgfri oppgave:
Ta deg en fotorunde rundt havna i Kristiansund. Ta en serie med bilder som skal manipuleres og vises frem i tre forskjellige versjoner:

• original, kun justert for lys og kontrast
• en versjon som skal brukes i en reklamekampanje som skal lokke folk til Kristiansund, ”Norges vakreste by”
• en versjon som skal vise hvordan oljeindustri og kommersialisme har ødelagt havneområdet.

Bruk disse tre billedseriene til å drøfte temaene over.

Oppgaven skal løses individuelt.

TEMA 2: DIGITAL DISTRIBUSJON OG OPPHAVSRETT

Digital piratkopiering har vært et tema siden Napster først tilbød nedlasting av musikkfiler i 1999. Distributører har ikke vært flinke til å dra nytte av nye teknologier, og har i stedet endt opp på defensiven mens opphavsrettbeskyttet materiale har endt opp på YouTube, P2P-nettverk, bittorrent-servere og lignende steder rundt om i verden. Til tross for Pirate Bay-dommen i vår er det på mange måter lettere å laste ned populære åndsverk ulovlig enn å kjøpe dem på nett.

Bruk et produkt du har laget som kunne publiseres som utgangspunkt for en diskusjon rundt:

• distribusjonsmetoder, både nye og tradisjonelle; begrunn de du vil helst bruke til produktet ditt
• opphavsrett i den nye digitale hverdagen. Hva slags copyright kunne du vurdere for produktet ditt? Hva slags hensyn må du ta når du bestemmer deg?
• Hvordan kan du beskytte produktet ditt mot tyveri? Har slike forsøk noen hensikt?

Med dette som utgangspunkt diskuter opphavsrett, digital piratvirksomhet, og de utfordringer medieprodusenter og distributører står overfor.

valgfri oppgave
Du er blitt kontaktet av et plateselskap. Selskapet er lei av å slåss med pirater, og vil omfavne den nye hverdagen med digital distribusjon og sosiale medier og har ansatt deg for å utvikle en distribusjons- og markedsføringsstrategi. De representer et ganske bredt spekter av musikk, og målgruppen er alle musikkelskere mellom 16 og 60.

Lag en plan for distribusjon og markedsføring. Ta hensyn til både tradisjonelle og tidsriktige former, og tenk at man vil kanskje distribuere nye og etablerte artister på litt forskjellig måte. Planen din skal omfatte alle medier, men i tillegg skal du lage to eksempler av produkter (valgfritt medium) til bruk i markedsføringskampanjen.

Bruk denne kampanjen som utgangspunkt for å diskutere temaene over.

Oppgaven skal løses individuelt.

TEMA 3: MEDIENES PÅVIRKNINGSKRAFT

Medieprodusenter har mange virkemidler til disposisjon når de skal produsere innholdet sitt, men felles for alle er at hensikten er først å fremst å få folk til å følge med. Samtidig har det stor betydning for vår opplevelse av verden hva slags virkemidler som blir brukt, spesielt innenfor sjangerne journalistikk, informasjon, reklame og markedsføring og dokumentar.

Vi ser ofte at det en produsent velger å vise eller skjule om en sak har stor innflytelse på vår oppfatning av saken. I tillegg til reklame/markedsføringsbransjen er nyhetsmediene og dokumentarister ofte opptatt av å vinkle saker.

Ta utgangspunkt i et produkt du har laget som skal gjengi noen om verden – enten via reklame/markedsføring, dokumentar eller journalistikk – og diskuter hvordan mediene påvirker vår oppfatning av virkeligheten. Henvis gjerne til reklame- og markedsføringskampanjer, aviser, dokumentarfilmer, osv. Vis også hvordan du kunne tatt andre valg i eget produkt for å gi publikum en ganske annerledes oppfatning av saken.

valgfri oppgave
Velg en aktuell og gjerne litt kontroversiell sak i egen kommune og lag en reportasje om den – det kan være tekst, foto, radio eller film. Vær bevisst på hvilken vinkling du vil gi saken og sørg for at du får informasjon, intervju, osv. som støtter din vinkling. Sluttproduktet skal ikke være så overdrevet at det blir parodi; det bør helst fremstå som troverdig, slik at det ikke er åpenbart at du fremmer et bestemt syn.

Bruk dette produktet til å diskutere temaene over, og sørg for at du er forberedt på å snakke om hvordan du kunne ha gjort det annerledes for å skape en balansert sak eller en vinklet sak for et motsatt syn.

Oppgaven skal løses individuelt.